Min Livsreise v/ Ivar Asle Manum. 3-min.: Ragnhild Plesner

13. september 2021 kl. 11:45 - 13:00

Dagbladet 1999 hadde en hyggelig artikkel om Ivar Asle Manum som Skipsfartsdirektør. Jeg tillater meg å kopiere den inn som introduksjon til hans foredrag om sin livsreise.
Jan Henrik B.

Sjøfartsdirektøren dukker bare opp på avisenes førstesider når katastrofen er et faktum. Det er en lovmessig sannhet på linje med at det store og møysommelige arbeidet han og hans stab på drøye 300 i direktoratet gjør for å bedre sikkerheten til sjøs, vanligvis blir oversett eller bare nevnt i forbifarten. Ivar Asle Manum er den første lederen i vårt eldste direktorat som ikke har skipsførererfaring. Da han ble utnevnt for drøye seks år siden, mente mange at det var like diskvalifiserende som det faktum at han var innlandsbu fra Askim. Selv mente han at han var bedre kvalifisert enn de fleste, som sivilingeniør ved skips- og maskinlinjen ved NTH i Trondheim. Siden har han tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv med å tenke sikkerhet: Først som skipsinspektør i Det Norske Veritas, og siden 1969 i Sjøfartsdirektoratet. Manum har likevel lengre fartstid enn de fleste som bor langs kysten. Først dro han ut som skoleskipsgutt med «Sørlandet» i 1951, deretter mønstret han på som lettmatros i rederiet Fearnley & Eger og krysset verdenshavene i 18 måneder før han gikk i land for godt. Siden den gang er store deler av skipsfarten revolusjonert. Lettmatros Manum kunne vel neppe forestilt seg dagens katamaraner som bruser fram i 35 knop, som manøvreres med en liten joystick etter differensiert GPS satellittnavigasjon og elektroniske kart som i teorien korrigerer avvik på et par meter. I etterpåklokskap etter det tragiske forliset til «Sleipner» er det sikkert noen som mener at dagens skipsførere stoler for mye på den avanserte elektronikken og den gjenopplivede myten om fartøy som aldri kan synke.- Erfaringene med skipsforlis de siste åra viser at det ikke nødvendigvis er de gamle rustholkene som går ned eller driver på grunn, sa Manum i et intervju da han tiltrådte. Han sa også at de fleste ulykker skyldes menneskelig svikt. Om årsaken til katastrofen ved Litlaboksen sier han selvfølgelig ingen ting. Men han understreker at norske redere er de første til å etterkomme nye krav og forskrifter, ikke minst fordi kvalitet er Norges fremste kort i konkurransen som ledende sjøfartsnasjon. Samtidig er han smertefullt klar over at mye ennå er ugjort for å trygge skipsleden langs kysten. Kanskje denne tragedien åpner de folkevalgtes øyne for at sikkerhet til sjøs ikke er noe som kan kjøpslås med i salderingsdebatter, slik tilfellet har vært til nå.